Rhytmicans/Rytmikanerne
Rhytmicans var sammensatt av Stavangers to mest aktive jazzgrupper, og essensiell innen byens underholdningsliv i krigsårene.
Snappy Swingers og Swing Boys var konkurrenter på markedet, men det var ikke verre enn at de kunne gå sammen for å gi Stavanger et stort og skikkelig swingorkester. Det var «snappy swinger» Olav Nilsen (da 25 år) som ledet arbeidet med å få det hele i havn. Navnet «lånte» de fra et bergensk storband fra 1930-tallet. Finn Vaaland var sjefen.
«Storsuksess i Teateret» var overskriften i Stavanger Aftenblad etter debuten. De ti musikerne overrasket sine ungdommelige tilhørere med en vel gjennomtenkt utførelse av en lang rekke velkjente jazznumre. Avisen «Stavangeren» syntes derimot at det var for lite fest over orkesteret.
Ifølge «Stavangeren» var dette første gang «et regulært jazzorkester» hadde helaftens konsert i byen. Det lille storbandet slo til med låter som «Temptation Rag», «Jeepers Creepers», «Some of These Days», «Caravan», «St. Louis Blues», «Night and Day» og «Chinatown, My Chinatown». Suksessen ble gjentatt i Goodtemplarhuset i Sandnes en uke senere. Deretter var bandet klart for allsidige jobber, og det ble både maskeball og dansemoro i Folkets Hus. En ordentlig jazzkonsert til ble det også, før tyskerne plutselig dalte ned på Sola flyplass. Da ble det hardere tider.
Det tok over et år før Rhythmicans og resten av jazzmiljøet samlet seg igjen. Anledningen var Stavanger Musikerforenings 25-årsjubileum, som fant sted 5. mars 1941. Nå var besetningen økt til elleve mann ved at det var blitt en firemanns saksofonseksjon. Besetningen ble noe utenom det vanlige, siden det tydeligvis ikke fantes noen habil trombonist i byen. Pressen ga både ros og ris.
Det var ikke lett å holde orkesteret sammen – for ikke å snakke om å skaffe spillejobber. En konsertkveld til i Teateret og sesongåpningen av Stavanger Fornøyelsespark var de eneste andre spillejobbene våren 1941. Igjen skulle det gå over ett år til neste samling. I mellomtiden holdt de smågruppene gående.
I 1942 ble engelske bandnavn sett ned på. Da orkesteret samlet seg 11. mai 1942 for å gi en veldedighetskonsert ved 70-årsdagen til musikkinstruktør Marius Thorvaldsen, var det under navnet Rytmikanerne. Denne konserten skulle bli innledningen til en relativt langvarig og stabil periode for den daværende besetningen. Med jevne mellomrom utover sommeren var det oppdrag å få, og på lørdagskveldene kunne man oppleve et spekket program med lokale orkestre.
For å tiltrekke seg avisenes oppmerksomhet holdt Rytmikanerne en «særegen konsertkveld». Dette foregikk i et mellomspill hvor musikerne kom inn på scenen i fantasifulle utkledninger. Det bød også på «virkelig musikk», melodiøse stykker, tre fioliner og en ung, sjarmerende dame fra Sandnes. Konsertene ble arrangert av Stavanger Rytmeklubb og bar tittelen «11 mann og 1 pike». Aftenbladet ga god kritikk for humoren, men var mindre lovprisende til musikken. De andre avisene fokuserte også mest på humøret, latteren, sirkuset og moroa. Selv om konsertene inneholdt komposisjoner av Ellington, Nat Gonella, Cole Porters «Night and Day» og La Roccas «Tiger Rag», var det mest lett underholdningsmusikk med titler som «Hula-lalu-lei», «Harmonika-Harry» og «Tango Jealousy». Avisene beskrev også piken, Ada Østråt, som en lysalv av en dame.
Rytmikanerne fortsatte med et lettblandet repertoar, smektende fiolinsoli av Ivan Knudsen, supplerende refrengsangere (blant dem var Gunnar Eide) og lokkende programtitler. Våren 1943 var mottoet «Glade toner», og vinteren 1944 «Vi spiller opp». Etter hvert ble de igjen ti mann, da uten fiolinist. Til tross for at Dutti Løvseth flyttet til byen – hun hadde sunget med Rowland sommeren 1943 – ble det tydeligvis mindre jazz og mer «tilpasset musikk». Signaturen «Bob» skrev i Stavanger Aftenblad i desember 1943 at melodien igjen var kommet til heder og ære i den moderne dansemusikken. I Rytmikanernes program kom selv ikke et utdrag av «Flaggermusen» som en overraskelse.
Sommeren 1943 hadde Rytmikanerne spilt til Sommerteaterets nyoppsetning av «En pike med futt». Da Fornøyelsesparkens sesong stengte for høsten, flyttet forestillingen over til Sauda Tivoli. Fire av musikerne ble med videre under navnet «Rytmegutta».
Fredag 13. april 1945 hadde Rytmikanerne sin 5-årsjubileumskonsert. Den skulle egentlig ha blitt holdt i februar, men på grunn av brenselsituasjonen var Teateret stengt til midten av mars. Dermed ble selve årsdagen feiret i stillhet. Konserten hadde en godt forsterket besetning med trombonist, en firemanns saksofontrio og fire strykere.
Programmet så lite jazzmessig ut, og musikerne selv snakket i ettertid lite varmt om denne konserten. Kritikken fra Stavanger Avis var imidlertid svært positiv. Senere i 1945 ble Rytmikanerne redusert til Scandia Septett.
**Besetninger i The Rhythmicans / Rytmikanerne:**
* Finn Vaaland – piano
* Olav Nilsen – trompet
* Harry Larsen – trommer
* Finn Torgrimsen – gitar
* Hugo Aareskjold – trompet
* Einar Fredriksen – altsaksofon
* Jon Wold – trompet
* Monrad Larsen – bass
* Edvard Simonsen – altsaksofon
* Arne Lie – tenorsaksofon
* Georg Krag – altsaksofon
* Johan Aarthun – tenorsaksofon
* Leif Nilsen – altsaksofon
* Erling Rasmussen – bass
* Ragnar Borge – fiolin
* Arne Grønlund – fiolin
* Olav Hauge Solem – fiolin
* Alf Aareskjold – trombone
Verdt å sjekke ut
Kilder
Sigarett Stomp- Bjørn Stendahl og Johs Berg
