Stavanger Jazzklubb

Hasse Andersen medelte i 1980 at Stavanger hadde fått en ny jazzklubb, som skulle holde til i «Loftet» på De Røde Sjøhus. Det var et nytt styre, med kunstner Terry Nilssen -Love og kona Lisbet i spissen. De kom fra jazzbyen Molde, og hadde med seg mye nytt i ermene. Alt foregikk med en profesjonell profil.

Denne klubben skulle se utenfor Norges grenser. Allerede i første sesong, kom det et imponerende besøkstall på 4900 publikummere. Jazzkroas beliggenhet, Snoopy , hadde kanskje fått noen til å føle at de tråkket for mye inn på ungdommenes enemerker. «Loftet» ble en mer nøytral møteplass. Her kunne lokale jazzelskere fra alle aldersgrupper gå sammen, nyte musikk og drikke øl. Det var ikke mange utesteder i Stavanger på dette tidspunktet.

Sesong nummer en ble startet med oslobandet Kråbøl 29 januar 1980. Uka etter var det den lokale bluesmusikeren Reidar Larsen sin tur. Det ble i alt 24 arrangementer med lokale, nasjonale og internasjonale artister.

«Loftet» var et ideelt konsertsted for alle parter, utenom de som bar utstyret. Det ble snart to faste arrangementer i uka og jazzkafe på lørdager. Det siste i samarbeid med Studentersamfunnet. Jazzklubben sto for det meste av booking, leie av utstyr, PR og dørvakt, imens Studentersamfunnet stilte med barnevakt og avlastning i vakthold. Under disse arrangementene opptrådte som oftest lokale musikere, og det kom flere barneinnslag.

Jazzmiljøet på «Loftet» ga også rom for lokale kunstnerutstillinger.

Jazklubben hadde et idealistisk grunnlag for alle aktiviteter. Inntektene kom fra billettsalg og medlemskap. De fikk også arrangementsstøtte fra Rikskonsertene og tilskudd fra Elevsamskipnaden i Rogaland. Dette var nok til å leie inn musikere og utstyr, samt doble honoraret til lokale musikere. De klarte og å dekke over underskuddet på 10. 000 kr som Stavanger jazzkro hadde etterlatt seg.

Den første sesongen hadde hatt 10-15 frivillige, som måtte jobbe ca 130 timer i uka. Dermed søkte klubben til høsten 1980, med moralsk støtte fra Norsk jazzforbund, Stavanger kommune om å få midler til å opprette en daglig-leder stilling. Dette gikk helt fint.

Stavanger Jazzklubb hadde kun etter et års virksomhet opprettet et rykte for å være en av de mest aktive innen sitt slag i hele Skandinavia.

Arrangementstatistikken 1980-1985 fikk en stigende kurve. Det var åpent for et vidt spekter innen jazzens repertoar: New Orleans, bop/cool/moderne, funk, rock Men, det var nok jazzrocken og bluesen som var dominerende.

Arrangementene var fordelt ganske likt mellom lokale og internasjonale musikere. Ellers, sto musikere fra andre steder i Norge for omtrent halvparten av konsertaktiviteten.

Lokale musikere og band fikk mulighet til å dokumentere aktiviteten sin, i regi av NRK-lydtekniker Per Ravnaas, som festet dem på bånd. Opptakene ble senere spilt i rikskanalen. Dette var blant annet med på å skape et grunnlag for at Reidar Larsen fikk platekontrakt.

Stavanger jazzklubb var med på å delta i det kommunale arrangementet «Festdager i mai» i 1983 og 1985. Ved første opplegg, arrangerte klubben 12 konserter på 6 dager. Dette var blant annet bestillingsverket «Jazz Conference» av Bjørn Alterhaug, Torodd Karlsten/Calle Neumann, Ove Hetland Septett, Wasaband, Hot Club de Norvege og Ytre Suløen Jazzensemble.

Andre gangen, i 1985, 6-12 mai, lanserte de «Stavanger Internasjonale Jazzdager». Da ble det 21 konserter innen alle sjangere, med lokale, norske og utenlandske musikere.


Jazzklubben arrangerte en rekke jamsessions, i tillegg til en større før jul. I 1984-85 hadde jazzklubben to større dugnadskonserter. Det første året gikk inntektene klubben selv. Det andre året ble det samlet inn 100.000 kr til Forente Artisters Prosjekt i Etiopia.

Frem til høsten 85, var jazzklubbens profil klar, med et velstrukturert apparat som gjorde dem synlige i det norske miljøet. Foreningen Norske jazzmusikere uttalte at Stavanger jazzklubb, med «Loftet», sto for et av de mest profesjonelle og veldrevne spillestedene i hele landet. De kom med stort skryt over mangfoldet og bredden Stavangers jazzklubb hadde klart å skape.

Lokale musikere og band som spilte ved klubben i perioden 80-85 var Reidar Larsen Blues Band, Wasband, Torodd Karlsten kvartett/kvintett, Lars Hetland m/ band, Stavanger Storband, Ida Lupino, Ryfylke visegruppe, Rått & Råde, Circulasione Totale Orchestra, Uten en råd tråd, Chameleon Circus.

Klubben hadde en god oppstøtting av seminarer og enkeltprosjekter, som gjorde at den sto meget sentralt når det kom til å legge opp turneer. Den gjorde det mulig å legge opp konsertreiser på Vestlandet mellom Agderfylkene og Møre og Romsdal.

Blant norske musikere som gjestet jazzklubben, fant man Notodden Blues Band, Terje Rypdal, Knut Riisnæs Kvartett, Hot Club de Norvege , Karin Krogh, Radka Toneff , Bjørn Alterhaug, Egil Kapstad og Ytre Suløen jazzensemble.

Av internasjonale musikere /artister var det flere fra Europa, men mest fra Amerika. Her fikk Stavangers publikum oppleve artister de ellers før kun hadde hørt på plater. Chet Baker , George Coleman, Art Blakey med Jazz Messengers.

Etter konserten med Blakey, fikk Terry og Lisbet sin sønn, Paal Nilssen -Love , overrakt trommestikker med hilsenen «Now you are dedicated». Han ble senere en verdenskjent trommeslager.

Jappetiden på midten av 80-tallet gjorde mye for Stavangers uteliv, og flere aktører benyttet seg av «Loftet». Dermed ble det trangt om plassen for jazzklubben. Det kunne bli vanskelig å konkurrere med kommersielle tiltak.

Folk begynte å bli litt lei av «Loftet» som samlingspunkt for kulturlivet rundt 1985, og jazzklubben begynte å miste noe av sin identitet i massen.

Grunnet driftsunderskudd i juni dette året, bestemte styret seg for at jazzklubben skulle ta seg en pause på 6 måneder. De ville bruke tiden for å revitalisere det hele. Målet var å finne en bedre og forsvarlig måte å presentere musikken på, samt et bedre egnet lokale.

Jazzklubben ville skape en mulighet for å holde kurs, undervisning, øvelser og medlemskvelder. Dette hadde ikke vært mulig å forstå for restauratører med kommersielle hensikter. De ville ha heftigere arrangementer, for å skape et mer svett og øltørst publikum.

I 1986 var jazzklubben hjemløse, men ryktet hadde ikke på langt nær død ut. Kommunen sviktet dem heller ikke.

Kvaliteten på konsertutøverne var av topp klasse, men jazzmiljøet i Stavanger besto av en hard kjerne, og det kom ikke inn ferskere blod. Terry Nilssen-Love trodde at det faktisk var den profesjonelle og kvalitetsbevisste driften til klubben som gjorde kretsen mer eksklusiv. De nyere jazzelskerne ble litt skremt bort fra å delta.

Gjennomsnittsalderen lå på rundt 26 år, men aldersspennet på publikummet gikk fra 18 til 80. Veteranene fra swingtida i Stavanger uteble for det meste, om de ikke skulle spille konserter selv.

Sesongene i 1986 gikk med overskudd , og ved overgangen til 87, hadde de faste arrangementer hver søndag på «Cafe After Six». Det gikk da for det meste i lokale band. Allikevel, fikk konsertene bra besøk.

Styret hadde hyppige møter. Det var blant annet uenigheter i driftsformen. Spørsmålet var om de ville ha hyppige arrangementer med lokale musikere i fokus, for å opprettholde identiteten. Eller, ha sjeldnere konserter, for å få tak i større navn.

Ved mai 87, opphørte avtalen med «After Six», da stedet fikk ny leder. Stavanger kommune ville at jazzklubben skulle få full dispensasjonsrett av Kannik Prestegård, hvor dets hovedkontor hadde vært siden årsskiftet. Problemet var at da måtte klubben finansiere flytting av huset, da det blokkerte for en motorvei.

Dette, pluss rehabilitering og restaurering, ville få en prislapp på 2 millioner kroner. Så, klubben takket høflig nei til dette.

Oktober 1987 fikk klubben leie det kjente spillestedet Korvetten, som ble omdøpt «Jazzhuset».

Å få eget bygg, var stor stas. Fra midten av oktober frem til nyttår hadde klubben 57 arrangementer. Jazzkafeen og barneunderholdningen kom tilbake.

Dessverre, ble dette bare et blaff tilbake fra storhetstiden . Publikumssvikt , økonomi , arbeidsmengde og fall av idealisme stengte dørene for den legendariske jazzklubben.