Sigbjørn Obstfelder (1866-1900)

Som ung utmerket Sigbjørn seg på blåseinstrumentet okarina, til vennenes store begeistring. Etter hvert mente han selv at denne musikken ble for tung, og ønsket seg en fiolin. I ung alder skrev Obstfelder miniproportrettet «En digter» om gatesanger og viseselger Mathias Langeland.

Da Obstfelder bodde i sin lille leilighet i Østervåg, hadde han gitaren og fiolinen på veggen. Når en av vennene kom på besøk, la Sigbjørn vekk skriveriene sine. Kameraten Johannes Aadnesen (Arneson) fikk fiolinen i hånden, mens forfatteren tok gitaren. Deretter hadde de små spilleøkter med folketoner fra forskjellige land, da helst nordiske, samt mindre klassiske stykker.

Sigbjørn Obstfelder opptrådte helst alene med gitaren, og vennene anså ham som en svært dyktig og kunnskapsrik musiker. Om humøret var på rett sted, sang han gjerne litt til spillingen, både folketoner og skjemteviser. Iveren og latteren som oppstod i disse stundene, viste at han ikke bare var melankolsk. Han brukte også musikk for å oppmuntre vennene under lekselesingen. Sigbjørn fant blant annet frem leirgauken da vennen Johannes Riis satt med matteleksene.

Obstfelder ble ofte invitert hjem til folk for å spille musikk. Hans teknikk, fingerferdighet og improvisasjonsevne imponerte dem voldsomt. Sigbjørn mente at han hadde arvet dette fra faren. Det var likevel ikke alltid at humøret stemte for det musikalske. «Du kan hellar dreba meg enn eg vil spela nå», kunne svaret bli om han ble spurt på feil tidspunkt.

Under en fin middag i Stavanger, avholdt mer eller mindre til hans ære etter debuten i 1893, satt han helt taus. Han nærmest snek seg fra bordet, og like etter hørte gjestene ham spille fiolin et annet sted i huset. Alexander Kielland gikk inn til ham, like imponert over spilleferdighetene hans som resten av selskapet. De to ble sittende og snakke sammen hele kvelden. Etterpå sa Kielland: «Det var en merkelig mann.»

Obstfelder hadde en flørt på gang med søsteren til vennene sine, Cato og Anathon Aall. Det ble ikke noe forhold ut av dette, men søt musikk ble det bokstavelig talt: han spilte fiolin, mens hun spilte piano.

I tyngre perioder betydde musikken fremdeles mye for Sigbjørn. Under mørkere tider ble sangen og spillingen hans gjerne mer monoton. Selv om det skrantet på penger, sparte han opp til en gitar. Obstfelder eide egne fioliner, men måtte etter sigende selge disse. Det hendte da at han lånte andres instrumenter, gjerne i en lengre periode enn planlagt.

Ved studentfester kunne forfatteren være et kjærkomment midtpunkt. Han foretrakk å underholde andre med sitt fiolinspill fremfor å tenke på seg selv. Ved utflukter til Ryfylke hadde han gjerne med fiolin, okarina og blikkfløyte. I selskaper i hjemmene kunne han også spille piano.

Sigbjørn og broren bodde en periode i USA. Han jobbet som tegner ved «Wisconsin Bridge and Iron Company», men ble etter en tid lei av dette. Ønsket var å bli omreisende musiker sammen med broren Herman på fiolin og piano. Da Herman fikk et forhold til en engelsk dame, ble storebror Sigbjørn svært interessert. Han kunne sende brorens kjæreste brev, og ett av dem inneholdt en liten komposisjon for fiolin og piano.

I perioder med stor ensomhet, sorg og fattigdom fant Sigbjørn trøst og venner i musikken. Blant annet dro han på turer med et par musikere til Wien, og fiolinspillet var hyppig.

Etter hvert fikk Obstfelder et sterkt kall om å bli musiker og komponist. Han ville opprette et studio for gitar- og fiolinspill i Norge eller USA. Planen var å jobbe som fransk- og fiolinlærer. Musikkinteressen gjorde det imidlertid vanskelig for ham å holde på en ordinær jobb.

Obstfelder ble aldri yrkesmusiker. I stedet brakte han musikken inn i poesien, både i valg av titler og ikke minst i formspråket. Flere av verkene hans har blitt tonesatt. I 1898 giftet Obstfelder seg med den danske sangeren Ingeborg Weeke, men det ble et kortvarig og turbulent ekteskap. De fikk datteren Lili. Hun ble født på samme dag som Sigbjørn Obstfelder ble begravet. Lili Obstfelder hadde en lovende sangkarriere som fikk en tragisk slutt.

Da Gustav Vigeland fikk i oppdrag å lage et monument over Sigbjørn Obstfelder, viste skisser at han hadde planer om å skape en helfigurstatue av musikeren Obstfelder spillende på fiolin.