Mary Anderson (1926-2014)

Marys far var fra Haugesund, og moren var fra Arendal.

Hun kom til Norge med «Oslofjord» i 1953 sammen med en venninne. Der gledet hun passasjerer og mannskap ved å synge for dem. Planen var å være ett år i Norge.

I 1954 kom hun til Stavanger med få penger i lommen. Hun gikk til Hotell Atlantic, hvor hun fikk lov til å synge «Over the Rainbow» med Kåre Aslaksen og bandet hans. Dette førte til at hun fikk et månedslangt engasjement på hotellet. Senere ble hun oppdaget av Gunnar Eide og Claes Gill. Dermed fikk hun jobb som skuespiller ved Rogaland Teater, hvor hun også ble med på turnéer, blant annet til farens fødeby. Hun deltok også i showet «Når det smeller» sammen med Ragnar Schreiner, Thor Inge Kristiansen og Finn Vaaland. Under oppholdet i Stavanger skal Anderson ha bodd i Hillevåg.

Etter hvert tok Jens Book-Jenssen kontakt med henne, og hun fikk spilt inn «Over the Rainbow» på plate. Hun spilte i fire revyer på rad på Chat Noir, og høstet gode kritikker for samtlige.

I 1956 ble hun med i filmen «Gylne ungdom», regissert av Leif Sinding. Den var det norske svaret på «Rebel Without a Cause» (Rotløs ungdom), og der fremførte Mary «Rock, Rock, Rock», som var den første norske rockesangen som kom ut på plate.

Det ble nye opptredener på Chat Noir med revyene «Up to Date», «Over alle grenser» og «Smilebåndet». På grunn av sin suksess ble Mary intervjuet av flere aviser og ukeblader. Hun ble blant annet beskrevet som «130 kilo rytme», «et fossefall av godt humør» og «Chat Noirs populære primadonna». Det ble skrevet at hun «ler så hele mennesket disser i små bølger», og hun ble kalt «bombenedslag på Flotmyr», «amerikansk naturmenneske» og «vill og gær’n».

Hun satt i juryen for en sangtalentkonkurranse på Gamle Rådhus i Oslo, hvor hun også delte ut førsteprisen på 500 kroner. Hun bodde i Oslo i lengre perioder på hotell, noe som etter hvert ble kjedelig. Det ble store avisoppslag om at Mary Anderson dekorerte rommet sitt med reklameskilt for sigaretter, iskrem og malermestere som hun hadde skrudd ned og stjålet rundt om i byen.

Hun fikk et reklameoppdrag for «Viking skumgummimadrass» fra Askim Gummivarefabrikk. Resultatet ble et bilde av Mary som blåste sigarettrøyk gjennom en madrass for å bevise at annonsen ikke var løgn.

Samtidig som hun deltok i revyer, dyrket hun lidenskapen for jazz ved å ta strøjobber med Fred Thunes orkester. Med stor stolthet jammet hun flere ganger på The Penguin Club.

Hun ble invitert av Per Asplin, som på denne tiden var mest kjent som jazzmusiker, til en stor nattjam som inkluderte Dizzy Gillespie og Ella Fitzgerald. Hun har blitt omtalt i boken «Born under the Sign of Jazz», hvor det står om en av hennes opptredener med Einar Schancke. Mary har også et eget kapittel i boken, hvor hun beskrives som en fantastisk sangerinne som sang duetter med Joe Williams, spilte trommer og var full av overraskelser. Blant annet måtte bokens forfatter stå opp klokken to om morgenen for å feire Marys påståtte 30-årsdag.

Mary Anderson sa hun hadde planer om å bygge hus i Haugesund og finne seg en norsk mann. Hun påstod å ha søkt om byggeløyve uten å få det, noe som senere ble avslørt som en spøk. Hun forlot Norge til fordel for Sverige, hvor hun opptrådte i folkeparker og spilte i operetten «Maria Cykelpiga» av Stig Bergendorff og Gösta Bernhard på Casino i Stockholm. I tillegg fikk hun synge mer jazz.

Hun dro igjen på flyttefot og sang en periode i den amerikanske sonen i Tyskland. Hun hadde dessuten ambisjoner om en karriere i Frankrike og Sveits. Dette skjedde ikke, og i 1960 var hun tilbake i Brooklyn i New York.

Mary ga ut plater i USA og opptrådte med store artister, og hun var spesielt populær i de norske miljøene. I Norge forsvant hun etter hvert i glemmeboken.

Mary Anderson (Marie Andersen) giftet seg med krigsseiler Lars Olai Drivenes fra Bekkjarvik i Austevoll tidlig på 1960-tallet. De bosatte seg i New Bedford i Massachusetts. De fikk ingen barn.