Dead Hands Dig Deep ( Edwin Borsheim musikkdokumentar)

Edwin «Deathsaw» Borsheim (Gallagher) fra Kvernaland utviklet seg til et kultfenomen som den kontroversielle og polariserende frontfiguren i et av tidenes skumleste band, Kettle Cadaver. Han vakte oppsikt med sine unike, kraftfulle, absurde og svært urovekkende sceneopptredener, som involverte grov selvskading, grusomme handlinger og ekstremiteter. Etter at bandet ble oppløst og han ble skilt fra kona, sleit Edwin med å finne sin plass i samfunnet.

I dokumentaren «Dead Hands Dig Deep» møter vi en 38 år gammel Edwin. Han har lenge levd en totalt isolert tilværelse på eiendommen sin i California, omgitt av makaber kunst og forstyrrende gjenstander han selv har laget. Livet hans består av rus, selvdestruksjon og indre demoner, og menneskelig kontakt kan muligens bli hans redning. Dokumentarens formål er å vise at Edwin er mer enn bare sin brutale scenepersonlighet.

Jai Love har alltid latt seg fascinere av obskur musikk og personlighetene innenfor dette miljøet. Etter at en amerikansk venn viste ham en film med shock-rockerne Kettle Cadaver, ble den unge, australske filmstudenten helt overveldet. Handlingene han så der, var så ville og groteske at de satte selv GG Allin i skyggen.

Jai Love var også stor fan av Kettle Cadavers album «Halloween» fra 1996, som hadde blitt en klassiker innen amerikansk undergrunnsmusikk. Da det viste seg at vennen kom fra Temecula i California, hvor Edwin Borsheim også holdt til, bestemte Love seg for at den norskfødte, amerikanske ekstremrock-legenden skulle bli temaet for hans debutfilm.

Produksjonen skulle vise seg å bli en svært omfattende prosess. Selv om de visste hvor Edwin Borsheim bodde, var det umulig å komme i kontakt med ham. Han hadde hverken telefon eller e-post, og eiendommen var voktet av hunder.

De hadde så godt som gitt opp filmprosjektet da de til slutt, etter tre måneder, fikk kontakt med Borsheim. Loves venn og medprodusent/komponist, Spencer T. Heath, kjente godt Edwins lillebror, Daniel. Broren fikk kontakt med Edwin, som sa seg enig i at det kunne lages en dokumentar om ham.

Familien aktiverte en telefon slik at produksjonen kunne holde kontakten med Edwin. Teamet fikk også hjelp fra familie og venner til å finansiere lavbudsjettsdokumentaren.

Å jobbe med Edwin Borsheim skulle imidlertid ikke bli et lett prosjekt. Etter at kontakten var opprettet, begynte han å sende forstyrrende bilder til medlemmene av produksjonsmannskapet. Borsheim kom også med voldelige trusler mot dem på innspillingens første dag. Love mente at Edwin først var usikker på å lage dokumentaren, men at han samtidig var fascinert av hele opplegget – det at noen han aldri hadde møtt, ønsket å formidle livet hans. Oppfatningen var at dette i bunn og grunn var noe Edwin virkelig hadde lyst til å gjøre.

Det skal ikke ha vært lett å gi Edwin direkte instruksjoner på grunn av hans uforutsigbare personlighet. Produksjonen måtte i stedet lede ham gjennom spørsmål. De nådde lettere inn til ham gjennom felles interesser som punk, spesielt bandet Misfits, og australske filmer som «Mad Max» og «Romper Stomper». Loves mål var å skape et så ærlig bilde av Edwin som mulig. Han fant inspirasjon hos Werner Herzog og i Terry Zwigoffs dokumentar om tegneserieskaperen Robert Crumb.

«Dead Hands Dig Deep» tar opp flere sider ved Edwin Borsheims kontroversielle liv, som Kettle Cadavers aktiviteter, hans karriere som profesjonell wrestler og den svært usunne besettelsen av ekskona Eva O. I tillegg til Edwins egne refleksjoner, får man høre tankene til hans nærmeste gjennom forskjellige intervjuer. Dette inkluderer broren Daniel, medlemmer fra Kettle Cadaver, Rikk Agnew fra Christian Death, Spencer Heath, Scott Mitchell og musiker Raymond Earl Shipley.

Dokumentaren går også inn på dødsfallet til Edwins bror, Kevin. Dette er noe som preger sinnsstemningen hans i stor grad, og det legger seg på toppen av sorgen over det tidlige tapet av faren.

Edwin og lillebroren hadde et svært anstrengt forhold til moren Laila, og nektet å treffe henne i forbindelse med dokumentaren. Men etter at produksjonen innstendig hadde bedt Danny Gallagher, fikk han ordnet det slik at de kunne møte henne.

Dokumentaren inneholder mange klipp fra Edwins personlige arkiv, som han kalte «The Blackest Vault». Det tok tid før han ga filmteamet tilgang på grunn av det svært forstyrrende innholdet. Edwin hadde laget alternative VHS-opptak som han mente de kunne bruke i stedet, men han hadde vært ruset da dette ble tatt opp, og materialet var ubrukelig. Love overtalte ham til slutt til å la dem bruke de originale klippene.

Arkivet inneholder brutale klipp fra konserter, backstage og voldelige amatør-wrestlingkamper i bakgården. Det er også svært mørke og forstyrrende filmsnutter og lydklipp som gir et innblikk i Edwins forskrudde mentale tilstand, samt forholdet til ekskona og stedatteren. Love måtte vurdere nøye hva som kunne tas med, og han tok noen dristige valg. Regissøren mente at Edwin filmet seg selv som en form for terapi.

Det er ikke så mye om Edwins norske bakgrunn i filmen, men det er tatt med noen elementer fra oppveksten. Det er også tatt med referanser til og bilder av faren hans, den jærske musikerlegenden Per Lorentz Borsheim.

I løpet av etterproduksjonen knyttet til filmen forsvant Edwin Borsheim ut av rekkevidde flere ganger. Telefonen ble deaktivert gjentatte ganger, og han oppholdt seg ofte ikke på eiendommen. Det ble etter hvert klart at Edwins hjemsted skulle bli beslaglagt på grunn av ubetalt skatt. Da Borsheim tok kontakt med filmproduksjonen, kom han med trusler om å drepe alle som prøvde å inndra eiendommen, for så å ta sitt eget liv. Til slutt grep familien hans inn og betalte det Edwin skyldte.

Jai Love uttrykte at han til tross for Edwin Borsheims ekstreme oppførsel hadde utviklet et vennskap med og kunne identifisere seg med den sagnomsuste undergrunnsmusikeren fra Kvernaland. Jai sa at selv om mange hadde blitt negativt påvirket av Edwins mørke verden, så hadde hans egen dedikasjon til filmen og viljen til å beskytte filmteamet skjermet ham til en viss grad. Flere i produksjonen uttrykte respekt for Edwins ønske om å leve på en ekte måte, og hans store lidenskap for musikken.

Edwin ønsket ikke å se noe av dokumentaren før premieren, men var involvert i prosessen etterpå. Borsheim ga uttrykk for at det hadde vært godt for ham å lage filmen, og han holdt videre kontakt med folk fra produksjonen. Flere i filmteamet sa på sin side at Edwin hadde hatt stor innvirkning på tilværelsen deres. Gjennom sine eksentrisiteter hadde han lært dem å leve og å elske.

Edwin Borsheim tok sitt eget liv 19. juni 2017. Filmmannskapet sendte ut en melding om at det var med stor sorg de hadde mistet sin gode venn, som hadde vært en stor del av livet deres i over fire år.

Anmeldelser av «Dead Hands Dig Deep»:

Math Mage – «I thought this was a Spinal Tap thing, but Kettle Cadaver is a real band and Edwin Borsheim is a legitimate madman. It's always depressing to watch hoodlums who have grown up and matured talking about their misspent youth and sorta trying to apologize. It's even more depressing to see them trying to not apologize.» - 3 stjerner

Clark Little – «A somewhat restrained look into the world of a character who has never shown restraint in his entire existence. DHDD takes us into a world that few of us know or have seen. I was intrigued, then disgusted, then saddened. First-time filmmaker Jai Love found a story that was certainly worth telling, but the things going on behind the camera with his unpredictable and unreliable muse should have been in front.» - 3,5 stjerner

Dabbles – «So much blood! I get really squeamish and for some parts I had to close my eyes, but this was one interesting movie. The documentary kept my attention, was very engaging, and had a crazy story. Worth a watch.» - 5 stjerner

Huntress – «Now that I know a little bit about Edwin Borsheim, it's amazing that Dead Hands Dig Deep exists at all. He seems to have taken every precaution against being easily approached, but somehow director Jai Love got him to agree to show a small movie crew around his house and life. The testimonials from those close to Edwin were careful and articulate, and I would have loved to hear his ex-wife's side of things, but it's not hard to imagine why she wouldn't want to get involved.» - 4 stjerner