SubGud

SubGud , Ginge Anvik (teknoprat) og Harald Rosenløw Eeg (åndelig støtte) , har beskrevet prosjektet som en stor lekegrind. De har samarbeidet med band/artister/musikere som Segimen, Kari Slaatsveen, Nils Christian Fossdal, Jarle Bernhoft, Sjur Miljeteig, Ole Dokka , Per Kristian Hilden, Øystein Halvorsen , Kai Øivind Andersen, Sylvia Massy.

Musikken er en blanding av ambient og elektronisk popmusikk, Den kan være melodisk, drømmende og variert.

SubGud ble dannet da Eeg og Ginge ble bedt om å krydre rockebandet Seigmens konserter med mørke, elektroniske lydskisser. Senere dukket noen av disse sorte ambientstykkene opp på Seigmens EP Hjernen er alene (1994) og singlene «Döderlein» (1994) og «Lament» (1995).

Etter en sceneopptreden sammen med Seigmen, ble SubGud snappet opp av Sony, som ga ut debutplaten Museum (1996). På albumet videreførte SubGud lydbildet fra samarbeidet med Seigmen, og bød på seig ambient blandet med new age og industriell dysterhet. Samme år sto SubGud for deler av bakgrunnsmusikken under Melodi Grand Prix-finalen i Oslo. De ga dette året også ut EPen Hverdagslige detonasjoner (1996) sammen med forfatter Ingvar Ambjørnsen. Ifølge duoen kunne det være smart å gi ut en plate med poesitechno innspilt i Berlin for å beholde troverdigheten etter samarbeidet med Melodi Grand Prix.

På oppfølgeren Magnet (1998) beholdt SubGud mye av den samme stemningen som før, med techno i grenselandet mellom industri og new age. Likevel bidro gjestevokalister, overraskende funky rytmer og tydeligere melodilinjer til et mer tilgjengelig uttrykk enn tidligere.

Etter Sonys artistopprydning i 2000 måtte SubGud finne seg et nytt plateselskap, og valget falt på MNW og albuminnspilling i Sveriges skoger. På tredjeplaten, Xpander (2001), fikk duoen med seg Jarle Bernhoft fra Span og NRK-radiovertinne Kari Slaatsveen på vokal.