Jan Kurtis Skugstad

Jan Kurtis (Skugstad) emigrerte som ung gutt fra Stavanger til USA sammen med familien. De endte opp med å bosette seg i Ballard, et distrikt i Seattle. Da Jan som 15-åring spilte på en venns skarptromme, ble det oppdaget at han var svært begavet. Han ble snart medlem av et skoleband. Siden han ikke eide et eget trommesett, måtte han øve på skolen.

I løpet av high school-årene pleide han å besøke en lokal platebutikk etter skoletid for å lytte til album av Gene Krupa, Max Roach og Buddy Rich. Etter kort tid begynte ekspeditrisen å ha platene klare til han kom. Hun visste at han ikke hadde råd til å kjøpe dem. Å høre på disse artistene bidro til å utvikle Jans ferdigheter som trommeslager. Uten en eneste trommetime, og kun basert på naturlig talent, begynte han å spille i band på danser og jazzklubber før han hadde fylt 21 år.

Da Jan avtjente tjeneste i nasjonalgarden ved det 41. infanteriet, ba troppens kaptein ham om å spille skarptromme under en marsj ved avslutningen av sommerleiren i Yakima. Dette gikk glimrende, noe som førte til at han ble overflyttet fra infanteriet til infanteribandet. Selv om Jan ikke kunne lese noter, ble han gladelig mottatt. Han spilte både i dansebandet og i paradebandet. Det varte ikke lenge før Jans talent skaffet ham opptredener med artister som Patty Summers, Pat Suzuki, Wes Montgomery og Jack Roberts and the Evergreen Drifters. Hver gang et band som trengte en god trommeslager kom til byen, ble Jan oppringt fordi han lærte seg nytt materiale raskt.

Da countrysangeren Ernest Tubbs trommeslager måtte ta seg av familiære anliggender, ble Jan kontaktet av vennen Jack Roberts. Slik fikk han jobb som turnémedlem i Tubbs band i Seattle. Innsatsen hans var så formidabel at han raskt fikk tilbud om fast stilling. Dermed ble jazzmusikeren dratt over i en helt ny sjanger, nemlig countryverdenen. Han ble en del av det ukentlige liveshowet «Grand Ole Opry» i Nashville som en «Texas Troubadour» (medlem av Tubbs gruppe).

Sammen med sin livslange venn, Buddy Harman, ble han en av de første trommeslagerne som fikk spille med et fullt trommesett på «Grand Ole Opry», noe som var forbudt på den tiden. Gjennom Tubbs band fikk han samarbeide med anerkjente musikere som Leon Rhodes, Buddy Emmons og Jack Drake. De fungerte også som backingsband for artister som Patsy Cline, Loretta Lynn, Faron Young, Jim Reeves og Webb Pierce.

Jan og Emmons flyttet senere over til Ray Prices band, og fikk dermed den nye tittelen «Cherokee Cowboys». Der spilte også en gruppe høyt ansette musikere som Johnny Paycheck, Willie Nelson, Buddy Spicher, Roger Miller og Pete Wade. Med sitt utforskende sinn, store energi og pålitelige norske natur, fylte Jan rollen som turnémanager. Dette var en oppgave som skulle gjenta seg utover i karrieren hans.

Senere flyttet han til Los Angeles for å bli medlem av husbandet på Palomino Club, sammen med musikere som Delaney Bramlett, James Burton, Jerry Inman, Glen Campbell og Glen Hardin. Flere av disse gikk senere videre til å spille med Elvis Presley.

Jan gjorde mange innspillinger i sin LA-periode. Mest kjent er bidraget på Terry Staffords album «Suspicion» og singelen «Wipe Out», som førte til at han ble kåret til «Drummer of the Year» av DJ Magazine. Han forsøkte seg også i en ny rolle som medprodusent for Cal Worthingtons TV-program «Country Music Time». Dette ble spilt inn i Hollywood Bowl og ledet av Bing Crosbys sønn, Gary. Jan frontet sitt eget band her.

Etter å ha takket nei til et tilbud fra Roger Miller, som var hans venn og romkamerat, bestemte Jan seg for å returnere til Seattle. Der ville han fortsette sin musikalske utvikling som tekniker, studiomusiker og eier av eget plateselskap.

Han startet Camelot Records, som ble et av de grunnleggende selskapene for det gryende Seattle-lydbildet. Jan samarbeidet og spilte med velkjente artister som Merilee Rush, Ron Holden, The Fleetwoods, The Statics, Ural Thomas, The Mary Kay Trio, Little Bill and the Blue Notes, Tiny Tony, Ron Buford, Mr. Clean, Larry Lee & the Leisures, The Frantics og Johnny Lewis. Han var også en av få innspillingsteknikere som gjorde liveopptak av konserter, blant annet for John Coltrane. I tillegg jobbet han med tidligere samarbeidspartnere som Ernest Tubb, Johnny Paycheck og Ray Price, samt Joe Williams, The Mills Brothers og komikeren Dick Gregory.

Det som regnes som en av Tubbs beste innspillinger, var en konsert Jan tok opp på The Spanish Castle i 1965. Camelot-utgivelsen inneholder den eneste komplette trommesoloen som noen gang har vært på et countryalbum. I dag er mange av innspillingene fra Camelot blant de mest ettertraktede utgivelsene av 60-tallets rock og blues fra Seattle. De spilles fortsatt på mange europeiske og asiatiske markeder, og inkluderes på samlealbum fra både amerikanske og utenlandske plateselskaper.

Ivrig etter å spille konserter igjen ble Jan medlem av et av de største countryshowene, Judy Lynn Show i Las Vegas, som opptrådte på blant annet Caesar's Palace. På denne tiden fikk han tilbud fra velkjente artister som Tom Jones, Wayne Newton og Bobby Goldsboro. Jan fant best tone med sistnevnte. I tillegg kjente han godt til Nashville-scenen og likte musikken derfra. Ved siden av å være Goldsboros trommeslager fungerte han også som artistens manager, et samarbeid som varte i ni år. Han spilte på de fleste av Bobby Goldsboros utgivelser.

I løpet av denne perioden ble det utallige opptredener på programmer som The Tonight Show, Merv Griffin, Dinah Shore og Mike Douglas. Jan bidro til å skaffe arbeidsgiveren sitt eget TV-program, «The Bobby Goldsboro Show». Her fungerte han selv som talentkoordinator, og han assisterte under produksjonen og i kontraktsforhandlingene. Gjestene på showet spente vidt og besto av blant andre Johnny Mathis, Bobbie Gentry, The Lennon Sisters, Jerry Reed, Jim Nabors, Lynn Anderson, Paul Williams, Mac Davis, Roger Miller, Ray Stevens, Bobby Vinton, Kenny O'Dell, Ferlin Husky, Jim Stafford, B.J. Thomas, Seals and Crofts, Doc Severinsen, Burt Reynolds, Bobby Russell, Vikki Carr, Burl Ives, Henry Mancini og Vicki Lawrence.

Etter den suksessrike karrieren med Goldsboro ønsket Jan å utforske nye territorier. Han ble manager og bookingagent for flere artister: Vern Gosdin, Eddy Raven, Charlie McCoy, Barefoot Jerry, Larry Jon Wilson, Johnny Carver, Tommy Overstreet og Frizzell & West. Han startet et nært samarbeid med Fred Foster fra Monument Records, der han hjalp til som produsent og manager for selskapets artister. Han fikk også stillingen som talentmanager for britiske Wimbledon Country Extravaganza, hvor han jobbet med George Hamilton IV, Carl Perkins og The Everly Brothers. Som om ikke det var nok, jobbet han også for sin gode venn Ray Price i samarbeid med Rays kone. Han var ansvarlig for kontraktsforhandlingene som sikret Price en rolle i Clint Eastwood-filmen «Honkytonk Man». Han fortsatte også studio- og produksjonsarbeidet, og produserte blant annet The Four Freshmen sammen med Pete Drake, og Vern Gosdin sammen med Gary Paxton.

Drevet av en blanding av ønske om å utforske den voksende musikkscenen i Seattle, og en nostalgisk lengsel etter hjembyen, flyttet Jan til slutt tilbake dit for å etablere et produksjonsselskap.

Dermed ble Camelot Records gjenopprettet. Han slo seg sammen med Ironwood Studios for en fireårsperiode, der han produserte lokale talenter. På denne tiden ble konsertopptaket fra 1965 med Ernest Tubb utgitt gjennom Rhino Records, til stor suksess. Time Magazine omtalte det som et «Desert Island Album» (det ene Ernest Tubb-albumet man måtte ha om man strandet på en øde øy).

Jan produserte en singel for sangeren Dave Mathews i anledning 125-årsmarkeringen av slaget ved Gettysburg. Den ble inkludert i en jubileumsvideo og fikk en formidabel mottakelse. Dette inspirerte Mathews til å lage et konseptalbum om borgerkrigen, «Shades of Blue and Gray», som ble en kulthit. Jan bestemte seg for å prøve noe nytt, og dermed satte han i gang med å produsere filmer om borgerkrigen. Disse ble svært populære blant landets skoler og biblioteker. På samme tid jobbet han med et album sammen med sin partner, vokalisten Susan Jacobson. Albumet vant prisen for «årets best produserte album» under NAMA-utdelingen i Seattle.

I dag driver han Camelot Media i samarbeid med Susan Jacobson, som nå også har et eget videostudio. Jan filmer og produserer DVD-er om fødelandet sitt, Norge. Han har seks utgivelser liggende ute på Amazon.com. Hele 23 kjente cruiseskip selger dem, og de er også å finne i flere museer og gavebutikker. Stavangers ordførerkontor bruker i dag hans Stavanger-DVD til å promotere byen.