Irene Newermann Weng (1937-1994)

Irene Newermann Weng spilte i det som var av barnekomedier gjennom oppveksten i Stavanger. Dette var til foreldrene Marenius og Aslaugs store begeistring. Som 13-åring fikk hun status som voksendanser, og ble et fast innslag i Gunnar Eides operetter. Hun var også en del av Olaf Thoresens barneteater.

Som 17-åring dro Irene til Oslo for å bli elev ved Rita Toris ballettskole. Hun begynte så å trekke i underholdningsbransjens tråder. Irene solgte programblader og fulgte i farens fotspor som tryllekunstner. Etter hvert fikk hun sitt eget nummer, deriblant med sangen «Oh mein Papa».

Etter mye strev ble Irene medlem av Jens Book-Jenssens ballett, der hun medvirket i småsketsjer og sangnumre.

Newermann hadde begynt på dans- og teaterstudier i Paris, men disse ble avbrutt da hun ble innkalt til å delta i teaterforestillingen «Den glade enke» i Oslo.

Irene Newermann ble et velkjent navn innen Norges danse-, teater- og revymiljø. Balletten lå dog hennes hjerte nærmest, noe som førte til at hun ble engasjert ved Stora Teatern i Göteborg. I Sverige traff Irene sin ektemann, Egon Weng.

Da Egil Monn-Iversen ville gi Irene engasjement ved Chat Noir, fristet Oslo igjen. Til hennes store glede ble jazzballetten introdusert i Norge på denne tiden.

Irene Newermann Weng bodde i Oslo ut livet, men opprettholdt et nært forhold til hjembyen Stavanger, der hun startet en ballettskole. Her medvirket hun med stor entusiasme som dansepedagog. Hun ble kjent for å engasjere Stavangers unge dansere, og den lange pendlingen så hun på som en fryd.

Selv om ballettdansen var Irenes store kjærlighet, gjorde hun også plateinnspillinger med Andreas Bergs orkester. Hun kunne også gjerne synge klassiske stykker i tillegg til jazz og revyviser. Som danser hadde hun flere TV-opptredener. Hun døde i 1994, 57 år gammel.