Fartein Valen (musikkdokumentar)

Filmprosjektet om Fartein Valen ble startet i 2005 med arbeidstittelen: «Man må jo ha lov til å være barn av sin egen tid». På initiativ fra Gunnar Johan Løvik, var tanken å endelig å få laget et mer omfattende verk om den fascinerende, av noen genierklærte, komponisten med røtter i Stavanger, Sveio og Haugesund. Dette ble gjort først i samarbeid med Pandora-film i Bergen, så produksjonsselskapet Media Circus AS, regissert og skrevet av Karl Johan Paulsen fra Karmøy. I utgangspunktet hadde han ikke et spesielt forhold til Valens musikk, men ville gjøre historien om Valen så pedagogisk korrekt som mulig.

Den myteomspunnede komponisten er mest kjent for å sette Valevåg i Sveio på musikkartet, men var født og hadde sin oppvekst i Stavanger. Han var en av de flinkeste elevene ved Kongsgård. Fartein Valen ville lage musikk i ånd med gudstro, men flere mente at hans modernistiske uttrykk var «djevelens verk». Han skal ikke ha trivdes under oppholdet i Oslo, preget av stor beskjedenhet. Men han var ifølge filmskaperne ikke venneløs i denne tiden. Filmen er mer konsentrert om musikken til Valen, og motstanden han møtte hjemme, enn privatlivet hans.

Paulsen gjorde et omfattende arbeid, og besøkte blant annet Berlin, hvor Valen hadde studert, i to omganger. Her fikk han blant annet tilgang til komponistens brevsamling. Dette ga Karmøyregissøren nok av stoff å ta av. Her kom Stavangekomponisten i konflikt med læreren Karl Wolf, og hjemme i Norge forsto ingen komposisjonene hans. Til tross for sitt lange opphold i Tyskland, er ikke Fartein Valen videre kjent her.

Fartein Valen ble i filmen spilt av Stavangerpianist Sigurd Slåttebrek, på betingelse at han slapp å snakke i filmen selv. Slåttebrekk har slektskap til Valen gjennom morssiden, og har ellers aner fra Karmøy. Skuespiller Torfinn Nag leser utdrag fra brevene.

Dokumentaren om Fartein Valen hadde premiere under filmfestivalen i Haugesund i 2010.

Karl Johan Paulsen og produsent Jo Torgersen, som først hverken hadde forstått seg på Fartein Valen eller hans atonale musikk, hadde i utgangspunktet ikke hatt stor tro på denne dokumentaren. Men så de oppdaget at den forsiktige mannen som snakket med forsiktig, nærmest feminin, Egenes -dialekt, faktisk var en provokatør. De begynte også å for sansen for musikken hans, som passet glimrende inn med filmbildene. Men noterte seg at komposisjonene til Valen ikke passer for alle.

Fartein Valens slektninger mente at de kunne kjenne komponisten godt igjen i hvordan han ble portrettert i dokumentaren.