Elsa Randulff Dybwad (1870-1950)

Elsa var datter av skipsreder Hans S. Larsen og Janna Randulff. Musikken preget deres hjem sterkt.

Hun hadde sin scenedebut ved Stavanger Teater i 1886, i en periode hvor teatret led under store økonomiske problemer. Sammen med andre unge mennesker som brant for teater, bestemte hun seg for å samle inn penger slik at scenen kunne bestå.

Stykket som ble satt opp var «Kusine Lotte» av Alexander L. Kielland. Andre i besetningen var Elizabeth Middelthon, Katharinus Middelthon, Wilhelm August Werner og Tønnes Birknes. Opptredenen var svært vellykket. Kielland selv kom bak scenen, strøk Elsa over kinnet, og sa at hun hadde et stort talent for scenen.

Det var dog ikke gitt at Elsa skulle gå den kunstneriske veien. Foreldrene syntes skuespilleryrket var direkte redselsfullt, og mente det ville bringe skam over familien.

Elsa ble sendt til Hedmark, hvor foreldrene trodde hun ville bli kvitt teaterlysten. Men her møtte hun landbruksstudenten Erling Bjørnson, sønn av Bjørnstjerne, som likte å spille i komedier på fritiden. Han oppdaget Elsas store talent og ga beskjed om dette til sin bror, Bjørn, som var sjef ved Christiania Theater.

Elsa sto snart på scenen i hovedstaden, hvor hun gjorde stor suksess. Hun hadde senere engasjement ved Den Nationale Scene i Bergen, Carl Johan Teatret, Det Norske Teaterselskap og Sekondteatret. Hun utmerket seg spesielt i J.L. Heibergs «Aprilsnarrene» i rollen som Trine Rar. Selv om Elsa hadde et stort talent som skuespiller, var hun kanskje aller høyest skattet som visesanger, og da spesielt i Sverige.

Elsa, tidligere Larsen Randulff, giftet seg med bokhandler Ole Christian Dybwad i 1899. Hun hadde da vært gift i 7 år med skuespiller Michael Krohn. Hun formidlet visekunsten gjennom omfattende konserturneer i Sverige og Danmark, gjerne under konseptnavnet «Elsa i kysten». Hun opptrådte mer enn gjerne på mindre scener, både i nabolandene og i hjemlandet. Elsa var kjent for sine fortryllende tolkninger av barnesanger fra blant andre Henrik Wergeland og Margrethe Munthe. Hun var spesielt begeistret for dette, og uttalte selv:

«Jeg synger om Skog og Mark, om Husdyr og Villdyr, om snille Barn og stygge Barn, og De kan ikke tro, hvor udmerket godt de forstaar at følge med, de Smaa. De straaler af Glæde, og de tripper av Fryd, naar de hører en Sang, som de kjender fra før. Aldrig havde jeg anet, at jeg skulde optræde for et saa taknemligt Publikum.»

Hun var også oppleser, og fremførte tekster av blant andre Bjørnstjerne Bjørnson og Hans Aanrud.

Elsa la sin sjel i å opptre ved institusjoner og andre steder hvor folk ikke hadde de største gledene i livet. Hun holdt blant annet en tredagers konsert under en anleggstreik på Rjukan. En trofast tilhenger møtte opp på samtlige konserter; han var stokk døv, men lot seg underholde stort av sangerens festlige mimikk. Da Elsa skulle reise, sto arbeiderne på stasjonen og sang «Farvel min älskede, herren skjenka dig en annan igjen». Det var et tydelig tegn på at de ønsket henne tilbake.

Elsa holdt alltid hendene flittige med strikketøy, noe som en gang satte henne i en potensielt farlig situasjon. Etter første verdenskrig var hun på turné i Nord-Sverige. Det var urolige tider, og en svensk tjenestemann fotfulgte henne over en lengre periode. Forklaringen hans var rett og slett at han aldri før hadde sett en kunstner som strikket.

Elsa hadde færre sangopptredener i sine senere år, men det ble sagt at stemmen på ingen måte skrantet. Det antas at hun ikke fikk den oppmerksomheten hun fortjente her til lands, selv om hun til stadighet fikk gode kritikker i pressen. Det har vært spekulert i om hun ble overskygget og utkonkurrert av en annen kjent skuespiller med samme etternavn, nemlig Johanne Dybwad.

Elsa Dybwad ble husket som kjærlig og humørfylt, både på scenen og i privatlivet.