Cornelius Øvregaard (1896-1965)

Cornelius ble født i 1896 på Klepp, som sønn av den kjente bonden Bernt Øvregaard.

Han tok middelskoleeksamen i Sandnes. Deretter begynte Cornelius på Kongsgård, hvor hans nydelige sangstemme for alvor ble oppdaget. Den ble godt brukt under Iduns tradisjonelle julekomedie. Gjennom denne kom Øvregaard inn i et utviklende og inspirerende miljø blant kamerater som Jonas Schanche Jonassen, Leiv Isaksen, Ola Aanestad og Lasse Segelcke.

Cornelius Øvregaard gikk fullt inn for å satse på sang og musikk. Først studerte han under Minna Ramsland i Stavanger. Senere var han elev av den kjente sangerinnen Borghild Langaard, som anbefalte ham å studere under operasangeren Olav Sevrenus. Samtidig gikk Cornelius på Treiders handelsskole.

Ved hjelp fra velstående Stavanger-borgere kunne Øvregaard ta sangstudier under professor Stuckold i München.

Da Cornelius var hjemme på sommerferie i 1921, kunne han fortelle at det hadde kommet etterspørsel fra flere tyske operaer. Dette var gunstig for den unge tenoren, siden han hadde lyst til å slå gjennom i utlandet før han opptrådte hjemme.

Allerede året etter kunne Stavanger-publikummet se ham på scenen. Den 2. september 1922 holdt Cornelius Øvregaard konsert for en fullsatt teatersal. Lovordene hadde strømmet på i Tyskland. Han ble beskrevet som en lyrisk tenor med en myk, behagelig klangfarge, stor kraft, og en vidunderlig renhet og klangskjønnhet. Dette skapte store forventninger.

Debutkonserten hadde et storslagent og avansert program: to operaarier, to avdelinger med romanser av Grieg, Sinding, Alnæs og Torjussen, og deretter en avdeling med Schubert og Richard Strauss. «Zueignung» av Strauss ble sunget dacapo, og det vanket flere ekstranumre. Alt ble tatt imot med blomster og begeistring. Adolf Lütcherath akkompagnerte på klaver. «En riktig festaften», skrev Gustav Eriksen i Aftenbladet.

Storsanger-spiren deltok noen dager senere ved en festforestilling i Teateret under mottoet «Bruk norske varer». Søndagen etter holdt Cornelius kirkekonsert. Her møtte det opp folk fra hele Jæren for å beundre den vakre tenorsangen. Han ble assistert av organist Gunnar Arneson.

Den 12. september 1923 stod Øvregaard igjen på scenen i Stavanger Teater. Lütcherath var med på flygel denne gangen også. Kritikerne meldte at stemmen hadde fått mer omfang, styrke og velklang. Det ble igjen blomster, skryt og ekstranumre, selv om salen ikke var helt fullsatt.

Tidene var trange, og Cornelius fikk ikke sin velfortjente plass i hjemlandet. Tyskland åpnet derimot armene for ham. Øvregaards kjekke vesen ga ham helteroller i flere kjente operetter av blant andre Strauss, Millöcker, Lehár og Kálmán.

Øvregaard ble engasjert ved flere tyske operaer, som i Augsburg, Düsseldorf, Dresden, Stuttgart og ikke minst Staatsoper i Berlin.

De store politiske omskiftningene i Tyskland i 1930-årene gjorde musikklivet problematisk. Likevel fikk Øvregaard opptre i flere operetter, som «Der Wildschütz» og «Flaggermusen».

Da krigen brøt ut, måtte mange kunstnere ut i arbeidstjeneste. Cornelius skaffet seg arbeid som jordbruksarbeider ved et gods i Øst-Tyskland, hvor erfaringen fra oppveksten kom godt med.

Da krigen endelig var over, kunne Øvregaard igjen entre scenen, denne gangen i de alliertes tjeneste i Berlin. I 1946 hadde han hovedroller i operetter på «Neues Theater am Nollendorferplatz» i Vest-Berlin, nå under kunstnernavnet Svenn Gaarden. Året etter spilte han en flott helterolle i Paul Abrahams suksessoperette «Blomsten fra Hawaii». Dette ble hans avskjed med Tyskland.

Hjemkomsten til Norge ble ingen lett overgang for Øvregaard. Det norske folk var ennå preget av krigen, og Cornelius hadde bodd i Tyskland under krigsårene. I den første perioden bodde han på Klepp. I 1947 holdt han en opptreden til inntekt for Europahjelpen, med romanser og arier. Dette var i beskjedne lokaler på Riskjell, som ikke ga den vakre tenorstemmen hans full rett.

I 1948 ble Øvregaard engasjert ved Sommerteateret i Frognerparken, i operetten «Fetteren fra Batavia». Han var på dette tidspunktet et ukjent navn i Norge. Kritikerne sparte ikke på rosen, og undret på om dette var landets nye operettesjarmør.

I 1953 stod Øvregaard på scenen i Stavanger i klassikeren «Flaggermusen», som gjest i rollen som «Alfred». I en alder av 57 år hadde stemmen passert sin storhetsperiode, men Cornelius’ rutine og sjarm gjorde sterkt inntrykk på publikum. Også medskuespillerne lovpriste hans vennlige vesen og perfeksjonisme. Blant dem var Ragnar Schreiner, Gunnar Eide og Thor Inge Kristiansen. Dette ble Cornelius Øvregaards avskjed med scenen.

Etter dette slo Cornelius seg ned i Sandnes med en hjemmebedrift basert på strikking. Han levde et stille og tilbaketrukket liv. Vennene gledet seg over historiene og erfaringene hans fra kunstverdenen. Selv om Cornelius var verdensvant og hadde mange kunstneriske evner, beholdt han alltid jærbuens humor og folkelige væremåte.

Cornelius Øvregaard døde 16. mai 1965. Begravelsen hadde stort oppmøte av venner og bekjente, men i ettertid fikk ikke tenoren fra Klepp den offisielle oppmerksomheten han fortjente.